The project for an exhibition at the fairytale museum Villa Fridheim in Norway in 2016 was a great opportunity for me to make faded memories surface again, tread my own paths backwards and look for reasons and connections. Most importantly, it sparked off a whole questioning process – how have the stories and fairy tales of my childhood influenced my work and who I am?

For this exhibition, I made three paintings whose starting points were three visual elements I remembered particularly well and which had undoubtedly left their marks – flashbacks (good and/or bad ones) and helped me shape my personality…

Inspiration came from the following:


- Rango, a super-8 movie (with the image on the spool box) made by Merian Caldwell Cooper and Ernest Beaumont Schoedsack in 1931 and distributed by Castle films in New York.

- Faithful and unfaithful by Birger Moss Johnsen. Illustration on the cover of the book by Asbjørnsen and Moe Fairy tales for children, published by N.W. Damm & Son, Oslo, 1948.

- Noah’s Ark by Gösta Geerd. Illustration on the cover of Mitt Skattkammer number 5 (a 12-volume collection of tales for children), published by Teknisk Forlag, Olso, 1956.

Step by step, in total freedom, I painted sequences in which each step of the process represents a new approach, includes a new element and/or erases others and finally modifies the perception of space-time. The canvasses represent a kind of journey along my own memories, projecting me back and forth in my memory and become places where my imagination and my actual experiences unite.

Life is mostly a process of perceptions and that’s what I meant to show with this work. Even what seems immutable at first sight actually changes and evolves. This is especially true for tales which have been passed on and transformed orally, by word of mouth, from mother or father to son, from one generation to the next. Tales are thus the ultimate sparks of imagination. It is this magical mechanism of transmission, interpretation and transformation that I attempted to materialize.

If pictorial expression is predominant in my work, sound is an essential underlying element associated to my visual memories. Words which refer to sound are often used when forms and colors are shown – they scream, talk to us, are silent or quiet…Rango was a silent movie. Yet I could also hear it. Not only did the projector make its peculiar whirring as a background noise but images also produced sounds and even screams inside me!
When tales were told at bedtime, it was important for me to look at the illustrations. They served as a springboard to see the “movie” during the reading and would linger or project to other imaginary stories. These “movies” were also accompanied by various sounds. My mother and my father read the same stories, yet they didn’t tell the same ones in the end.

In turn I had my children discover tales among which were inevitably Norwegian ones, as well as Norwegian television programs made for children of their generation but also some that I used to watch when I was their age and which have become mythical in Norway. The fact is that when I asked my eldest son to create a montage with photos taken one after another during the creation process of the paintings in the making, he suggested at once to add a soundtrack. He could “hear” images which reawaked in him memories or associations of ideas, sometimes composed of stereotyped impressions that he remembered or that forged in him. This time it’s about his interpretations which can differ from my first intentions sometimes. Once again it’s about a new approach in the transfer process. My son sometimes underlined, dramatized or minimized elements which I don’t perceive as such. If my work raises serious issues at first sight, I also resort to underlying humor sometimes verging on cynicism.     
He sensed these elements and through sound underlined tipping points where opposite emotions can meet; laughter and tears, joy and sadness, trust and anxiety…
The last stages of the “finished” paintings are those which are visible to the viewer of course. However, the stages which were successively covered and modified can matter just as much in the process. Just like our memories which fade and modify in our memories, the stages have shaped our personality and constitute us fully. Some moments remain clear and tangible, others fade away into the distance…Yet in spite of those thin layers which prevent us from distinguishing all the elements, we know they are here; condensed as on a hard disk, where time and space mingle and fall into place at the same time.
Finally the approach is also the reflection of the working conditions of many artists in history – making a new painting over an already painted other one was not rare – and still isn’t for some of them. Because they couldn’t afford it, many great artists didn’t necessarily have access to blank new canvasses and had to resort to “recycling” a painting they hadn’t sold or deemed bad.
The making of the stages of each painting evolved quite spontaneously and naturally. Listening to my past and my artistic journey, I traced my work back, discovering connections that I hadn’t been aware of so far. The three paintings thus represent some kinds of synthesis, like the synopsis of a book.  That’s why I chose to photograph the different stages before veiling them and making them visible to the eye; not only did it enable me to visualize the process and keep virtual marks, a testimony of what does remain real despite the apparent disappearance, like our memory which fades, which is forgotten and even denied sometimes; but it also enabled me to use them as visual memory-catchers or hashtags to choose other works for this exhibition too.

The works shown thus came from different periods and enabled to materialize the common thread of my work for thirty years. 


Villa Fridheim


Le projet de l'exposition Retours en Avant au musée des contes Villa Fridheim en Norvège en 2016 constituait pour moi une excellente occasion pour faire resurgir des souvenirs presque effacés; marcher à reculons dans mes propres sentiers; chercher des raisons et des liens, et surtout, elle a suscité tout un questionnement: Comment les histoires et les contes de mon enfance ont-ils influencé mon travail et ce que je suis?
J'ai peint trois tableaux pour cette exposition dont les points de départ ont été trois éléments visuels dont je me souvenais particulièrement bien, et qui, indéniablement, avaient  laissé des empreintes - des flashbacks, bons et/ou mauvais- et avaient contribué à me construire ...


Les trois sources d'inspiration étaient:

-  Rango, un film Super 8 (avec l'image sur la boîte de la bobine) de Merian Caldwell Cooper et Ernest Beaumont Schoedsack en 1931, distribué par Castle Films, à New York

- Fidèle et Infidèle de Birger Moss Johnsen. L'illustration sur la couverture du livre de Asbjørnsen et Moe: Contes pour enfants, publié par N.W. Damm & Son - Oslo, 1948

- L'Arche de Noé de Gösta Geerd. Illustration sur la couverture de Mitt Skattkammer No. 5 (une collection de contes pour enfants en 12 volumes), publié par Teknisk Forlag, Oslo, 1956


Étape par étape, et en toute liberté, j'ai peint des suites où chaque étape du processus représente une nouvelle approche, inclue un élément nouveau et / ou en efface d'autres, et enfin modifie l'appréhension de l'espace-temps. Les toiles représentent une forme de voyage dans mes propres souvenirs, me projetant en arrière et en avant dans ma mémoire, et deviennent des lieux où mon imaginaire et mes expériences réelles s'unissent.

La vie est en grande partie un processus de perceptions, et c'est ce que j'ai voulu donner à voir avec ce travail. Même ce qui au premier abord semble être immuable, change et évolue. C'est particulièrement vrai pour des contes qui traditionnellement ont été transmis et transformé à l'oral; de bouche à oreille, de mère/père en fils, de génération en génération. Les contes sont ainsi des déclencheurs d'imagination par excellence. C'est ce mécanisme magique de transmission, d'interprétation et de transformation que j'ai tenté de matérialiser.

Si l'expression picturale prime dans mon travail,  le son est un élément sous-jacent important associé à mes souvenirs visuels. On utilise souvent des mots qui font références au son lorsqu'on désigne des formes et des couleurs: elles crient, nous parlent, sont muettes  ou calmes...Rango était un film muet. Et pourtant je l’entendais aussi. Non seulement le projecteur émettait son ronronnement caractéristique en bruit de fond, mais les images émettaient également en moi des sons, voire des cris!
Lors de la lecture de contes au coucher du lit, c'était important pour moi de regarder leurs illustrations. Ils servaient de tremplin pour voir le "film" au moment de la lecture et se prolongeaient ou se projetaient vers d'autres histoires imaginaires. Ces "films" étaient aussi accompagnés de sons variables. Si ma mère et mon père lisaient les mêmes histoires, ils ne racontaient pourtant pas les mêmes au final.

A mon tour j'ai fait découvrir à mes enfants des contes dont certains étaient forcément norvégiens, ainsi que des programmes de la télévision norvégienne destinés aux enfants de leur génération mais aussi ceux que je regardais à leur âge, devenus aujourd'hui mythiques en Norvège. Le fait est que lorsque j'ai demandé à mon fils aîné de créer un montage à partir de photos prises successivement au cours du processus de création des tableaux en devenir, il a immédiatement suggéré d’ajouter une bande son. Il «entendait» les images qui réveillaient en lui des souvenirs ou des associations d'idées, parfois composés d’impressions stéréotypées qu'il a retenues ou qui se sont forgés en lui. Cette fois-ci il s'agit de ses interprétations qui peuvent parfois différer de mes  premières intentions. Il s'agit encore une fois d'une nouvelle approche dans le processus de transfert. Mon fils a parfois souligné, dramatisé ou minimisé des éléments qui ne sont pas nécessairement perçus comme tels par moi ...Si mon travail soulève des problématiques sérieuses de prime abord, j'ai souvent recours à l'humour sous-jacent- frôlant parfois le cynisme. Il a perçu ces éléments et a souligné par le son des points de basculement où des émotions contraires pouvant se rencontrer; le rire et les larmes, la joie et la tristesse, la confiance et l'angoisse...

Ce sont bien sûr les dernières étapes des tableaux "finis" qui sont visibles à celui qui regarde. Cependant, les étapes successivement recouvertes et modifiées peuvent avoir autant d'importance dans le processus. A l'image de nos souvenirs qui s'effacent et se modifient dans nos mémoires les étapes nous ont construit et ils nous constituent à part entière. Certains moments restent clairs et palpables, d'autres disparaissent au loin.. Mais malgré ces couches minces qui nous empêchent de distinguer tous les éléments, on sait qu'ils sont là; condensés comme sur un disque dure, où le temps et l'espace s'entremêlent et s'ordonnent à la fois.       

Et enfin: La démarche est également le reflet des conditions de travail de nombreux artistes dans l'histoire: peindre un nouveau tableau sur un tableau déjà peint n'était pas rare - et ne l'est toujours pas pour certains. Faute de moyens de nombreux grands artistes n'avaient pas forcément accès à une nouvelle toile vierge et passaient par le "recyclage" dune toile qu'ils n’avaient pas vendu ou qu'ils considéraient comme mauvaise.
L’élaboration des étapes de chaque tableau a évolué de façon assez spontanée et naturelle. A l'écoute de mon passé et mon parcours artistique je retracais mon travail en découvrant des liens que j'ignorais jusqu'alors. Les trois tableaux représentent par là des sortes de synthèses, comme le résumé d'un livre.
C'est pourquoi je photographiais les différentes étapes avant de les voiler et les rendre invisibles à l’œil nu ; non seulement cela me permettait de visualiser le processus et de garder des traces virtuelles, témoignage de ce qui reste bien réel malgré la disparition apparente, à l'image de notre mémoire qui s'efface, qui s'oublie et même se dénie parfois.., mais cela me permettait aussi de les utiliser comme des accroches-mémoire visuelles ou des hashtags, pour choisir par ailleurs d'autres œuvres pour l'exposition.
Ainsi les  œuvres présentées étaient de différentes périodes, et permettaient de matérialiser le fil conducteur de mon travail depuis 30 ans.



Arbeidet med utstillingen Frem og Tilbakeblikk ved eventyrmuséet  Villa Fridheim i 2016 var en ypperlig anledning til å grave opp nesten utviskede spor; gå baklengs i mine egne løyper; søke grunner og sammenhenger, og ikke minst stille meg spørsmål; kort sagt : hvordan har fortellinger og eventyr fra min barndom preget meg og arbeidet mitt?
Jeg konsentrerte meg  om 3 arbeider med tanke på denne utstillingen hvor utgangspunktet  var 3 visuelle elementer som jeg husket spesielt godt fra barndommen og som unektelig har satt spor - på godt og vondt som såkalte flashbacks - og har vært med på å forme meg...

De tre inspirasjonskildene var:
- lllustrasjonen på esken til Super 8 filmen Rango, (et utdrag av en kortfilm på 15 minutter) av Merian Caldwell Cooper og Ernest Beaumont Schoedsack i 1931, distribuert av Castle Films, New York
- Tro og Utro ; Forsideillustrasjon av Birger Moss Johnsen. Asbjørnsen og Moe: Eventyr for Barn, utgitt på forlaget N.W. Damm & Søn - Oslo, for første gang i 1948
-  Noas Ark av Gösta Geerd : Forsideillustrasjon på Mitt Skattkammer nr 5, utgitt av Teknisk forlag i 1956

Skritt for skritt malte jeg  frie fortsettelser hvor hver etappe i prosessen representerte en ny vinkling, inkluderte et nytt element og/eller visket bort andre, forandret forløp i tid og sted. Bildene representerer en form for reise frem og tilbake i mine egne minner hvor fantasi og reelle opplevelser forenes.Jeg fikk gjerne høre at jeg var flink til å tegne og fortelle...underforstått at jeg gjerne kunne legge til litt mht sannheten. Men hvem gjør vel ikke det ?

Livet handler om prosesser og oppfatninger, og det er det jeg ønsker å synliggjøre med dette arbeidet. Selv ting som tilsynelatende er statiske er også i stadig endring.  Eventyrfortellinger og spesielt folkeeventyr som i utgangspunktet ble muntlig overlevert er ideelle triggere for forvandlinger og fantasi. Fortellingene endres av de som forteller videre...og deretter av den som mottar og tolker. Det er denne mekanismen jeg har forsøkt å materialisere. Vi vet at den samme historien kan endres totalt fra forteller til forteller, fra ledd til ledd.

Om det er billedspråket som først kommer frem i uttrykket mitt, er lyden et viktig underliggende element knyttet til de visuelle minnene. Jeg bruker gjerne lydrelaterte ord som skrikende eller stille farger og former. Super 8 filmen Rango var jo en stumfilm, men bråkte og vekket allikevel assosiasjoner til lyder. Under høytlesning av eventyr på sengekanten om kvelden var det viktig å se illustrasjonene. De fungerte som springbrett til videre fantasi hvor "filmen" jeg så for meg også kunne ha lydinnslag. Dette hang jo også sammen med stemmen som fortalte; den samme historien kunne oppleves på ulike måter avhengig av om det var mamma eller pappa som leste.

Enkelte eventyrfortellinger og barne-tv-program har jeg i min tur overført til mine barn. Da jeg ba min eldstesønn Aleksander om å lage en montasje av bildene i prosess foreslo han med en gang å legge til lyd. Han "hørte" bildene som vekket assosiasjoner, gjerne til stereotype inntrykk som han i sin tur sitter igjen med. Denne gangen er det hans tolkninger som kommer frem og igjen dreier det seg om en ny vinkling  i overføringsprosessen. Via lyd har han til tider understreket, dramatisert eller avdramatisert elementer som ikke nødvendigvis ble oppfattet slik av meg...Om arbeidet mitt i stor grad handler om seriøse problemstillinger bruker jeg ofte underliggende humor - til tider kynisme. Aleksander har oppfattet disse elementene og har via lyden understreket slike vippepunkt hvor motstridende uttrykk av følelser som latter og gråt, glede og tristhet, trygghet og angst kan møtes.

Det er naturlig nok sluttetappene som er synlige ved de"ferdige" bildene. Samtidig kan de overmalte og skjulte etappene være like viktige i prosessen. På samme måte som minnene fungerer, har jeg malt over og dekket til deler som er innom i selve prosessen. Noe står igjen og noe viskes bort. Og om noe glemmes ligger det allikevel skjult i de tynne underliggende lagene som gjør at bildene fungerer som synteser eller sammendrag og blir på sett og vis sted-og tidløse, slik som minner og oppfatninger flyter sammen i hukommelsen vår. Og til sist : Fremgangsmåten gjenspeiler også mange kunstneres vilkår i verden : å male et nytt bilde over et allerede malt bilde var /er ikke uvanlig for fattige kunstnere som ikke hadde/har tilgang på nye hvite lerret...Utviklingen av hvert bilde falt naturlig og gjenspeiler samtidig utviklingen av arbeidet mitt i sin helhet. Det er også derfor jeg valgte å fotografere de forskjellige etappene som ligger under de ferdige bildene; ikke bare for å synliggjøre prosessen i hvert bilde, men også for å bruke de som emneknagger - hashtags - til andre arbeider.

Bildene jeg viste var fra ulike perioder, og representerte etapper og gjennomgående temaer i arbeidet mitt gjennom 30 år.

Backward glimpses ahead

canvas - video  project

Oddbjørg REINTON © 2023